
kjærlighet. den rette. eller ihvertfall den som er rett akkurat nå.
jeg sitter her, får ikke sove, tenker på gutter, menn, kjærlighet. er bare usle seksten år, men tenker fremdeles mye på dette. eller, det gjør jo de fleste sekstenåringer også da.
mange av mine nærmeste venner og andre folk rundt meg er i "faste" forhold, eller holder til stadighet på med nye gutter og jenter. jeg har aldri holdt på med noen, dersom du ikke regner en seanse på en strand i italia med en danske jeg nettopp hadde møtt. er ikke det at jeg ikke er interessert i å holde på med noen, jeg bare tørr aldri å gjøre det nødvendige for å komme dit. snakke med personen, flørte heftig, uroe meg for å være innpåsliten. det er bare ikke meg. selv om jeg virkelig skulle ønske det var meg.
kanskje jeg ser for mye på sex og singelliv, men alt dette kjærlighetspratet gjør meg trist. det burde bare være en bestemt person til alle, og du burde vite det fra fødsel av. så kunne vi sluppet alt mas og kjas, alle tårer, alle knuste hjerter, og heller bare nytt det å være to, uten å uroe oss for å bli alene igjen, for å måtte hele de knuste hjertene våre. bare alltid ha en der som du er ment for. ekte kjærlighet helt fra starten av, uten forviklinger og press fra alle kanter. er det så mye å be om?