happy birthday cupcakes

På onsdag hadde min kjære Maren bursdag. Og forrige torsdag hadde min kjære Maria bursdag.
Gratulerer så mye med overstått, darlings. <3 Jeg er utrolig glad i dere!

Sirkusmuffins vi bakte til Maren. Søte! ^^

lazy days

Gud, som jeg elsker sommeren! Nå har jeg tatt meg en velfortjent ferie, etter et spennende skoleår med nye mennesker, rutiner og opplevelser, og etter en stressende eksamensperiode. Ekstra deilig med fri når du har jobbet litt ekstra for det, synes jeg. Eksamensresultatet gikk over all forventning også, så det er herlig, herlig.
Så langt i ferien har jeg syklet, slikket sol, grillet, og vært med verdens herligste. Jeg har også komt veldig nært diverse småkryp. Veps, mygg og møll ser ut til å elske meg. Jeg har fått mitt aller første vepsestikk, noe som var veldig dramatisk! Haha. Jeg skrek, og Turid sprang for livet
i stedet for å hjelpe meg, den lille frekkasen! Jeg har også fått en hel klase med myggstikk på de merkeligste plasser. Hva er egentlig poenget med slike ekle kryp? Kan noen fortelle meg det? Men ellers er alt toppers!
I dag har jeg tatt litt bilder. Tenkte jeg skulle dele dem. Men først en liten advarsel: Jeg er ikke noe flink til å ta bilder. Overhodet. Jeg vet så vidt hvordan jeg skal skru på kameraet, og har ikke peiling på hvordan jeg skal bruke de derren fancy effektene. Så de er veldig amatørmessige. Og da mener jeg veldig. Men her er de nå :))

Først dagens antrekk. Dette her er yndlingsgenseren min. Den er så herlig! Og så matcher den nesten bikinien min. Nice nice. Og så har jeg fått meg ny bukse. Lyse bukser = sommer. Har også blitt sommerbrun som aldri før :-D Også veldig herlig. ^^

kokk uten kokkekunster = gryterett uten kjøttdeig. nam!

Nå sitter jeg og Maren og venter mens Turid lager gryterett uten kjøttdeig til oss. Backstreet Boys står på full guffe. Sommer <3

<3

what to do?

Hva gjør man når man er drittlei av vestavindsbelter, polarfronter og maritime klimaer, spør du? Jo, da stikker man på fest i stedet! Det gjør ihvertfall jeg! :-D Byebye, I'm out

i did it

Jada.. Jeg kom opp i eksamen. Jeg måtte så klart være en av de jævla 20 % som kom opp i 1. klasse. Jeg var den første som ble ropt opp fra Vg1. Den aller, aller første. Det foregikk slik:
Rektor: "Og da var det Vg1. I geografi, fra 1a, Cecilie, ...".
Faen i helvete. Æsjæsjæsj.
Så nå må jeg gro "forhold som bestemmer vær- og klimaforholdene i Norge" frem til tirsdag. Mens alle vennene mine er ute og har det kos.
For tror du de kom opp? Nei, det er klart de ikke gjorde det. Bare meg, vettø. Great.

Slenger med et bilde av min kjære følgesvenn de neste dagene. Beautyful. På tirsdag brenner jeg deg, darling.

this is how summer should be..

.. and this is how my summer will be. Definitivt.
Sol, grønt gress, glade venner og fremmede, sommerkjoler, gladiatorsandaler, og et kamera til å fange og forevige alt sammen. Ah.
Da var det bare å vente til fredag var overstått, se hva jeg kommer opp i. Jeg vet jeg er en av de 20 % som kommer opp. Jeg bare vet det. Men da får jeg det overstått, så begynner sommeren for fullt. Virkelig. Da skal jeg være ute til klokken fem hver natt, sove til klokken 12, og kjøre samme prosedyre. Pluss litt jobbing innimellom da selvfølgelig. Det blir utrolig bra.
Forresten. Jeg har brukt veldig mye tid på tegningen ovenfor. Seriøst. Sånn ca. to timer, minst. Og det er det beste jeg klarer. Noe sier meg at jeg ikke bør begynne på University of the Arts i London likevel.

gio vanny wilson ivan gunther nilsen thomas o'malley in my heart

Aristokattene var min absolutte yndlingsfilm når jeg var liten. Jeg så den igjen og igjen og igjen. Og igjen. Har ikke sett den på lenge, siden vi bare har den på VHS, og siden VHS-spilleren vår er long gone. Men i forrige uke hadde noen av jentene i klassen min disneymaraton, da vi brukte en hel natt til å bare se de gamle Disney-klassikerne. Og da så vi så klart Arostikattene! Og Tornerose, Skjønnheten og Udyret, Ringeren i Notre Dame, Pocahontas, og så videre. Det var utrolig gøyalt!

say the word

Ah, I love this song.

the pen is the tounge of the mind

Jeg elsker å skrive. Virkelig.

Teksten under skrev jeg på en heldag i norsk i år :) Oppgaven var å skrive en novelle som foregikk i en ørken. Ble ikke så veldig novelleaktig, men pyttsann.

Som en struts

Jeg ligger med hode i sanden, håper at ingen vil se meg. Prøver å begrave meg selv, prøver å ikke vise igjen. Hvorfor er du her ikke når jeg trenger deg? Munnen min føles som sand, helt tørr, men det kan jo godt være den er fylt av sand også. Jeg er tørst. Jeg prøver å forestille meg smaken av en frisk sitronlimonade. Eller en iskald cola. Det frister. Hvor er brusautomatene når man trenger dem? De er overalt når du ikke har lyst på brus, eller når du er pengelens. Det er varmt. T-skjorta mi brenner seg fast til ryggen. Leggene mine blir mer og mer svidd, det kjenner jeg. Jeg kommer nok snart til å se ut som en gående hummer. Det eneste som er forsvarlig avkjølt er hodet mitt som ligger under sanden. Jeg trekker det opp. Ser rundt meg. Ørken så langt øye kan se. Hete så langt øye kan se. Tørke så langt øye kan se. Det eneste av vann i nærheten er tårene som renner ut øynene mine, men de er så salte at jeg ikke klarer å svelge dem en gang. De bare etterlater seg en bitter smak i munnen min. De er ikke i det hele tatt som en iskald cola. Jeg kjenner følelsen nå. Den velkjente følelsen av frustrasjon, angst og maktløshet. Hvorfor er du her ikke når jeg trenger deg? Jeg ser en liten prikk langt borte, som kommer nærmere og nærmere. Det ser ut som et menneske. Jeg hallusinerer nok, jeg gjør jo ofte det. Et menneske, her? Her ute i ørkenen? Nei, det er nok bare hodet mitt som spiller et av sine sedvanlige triks på meg. Jeg blunker, prøver å få prikken til å forsvinne. Men det gjør den ikke. Jeg blunker igjen, hardere, men den forsvinner ikke. Den blir bare sterkere og sterkere, større og større. Jeg blunker febrilsk, men den forsvinner ikke. Er det et menneske? Jeg blunker hardere og hardere. Fortere og fortere. Det forsvinner ikke, og når det kommer nærmere ser jeg det. En nærmest trampende gange, et par brune øyne, en stykk skjev nese, og et lurt smil. Det er deg.

Du står og ser på meg, lurer på om du skal sette deg. Jeg vet at du ikke liker sand. Det er overalt når det først er der, sier du alltid. I sokker, i oppbretten på buksa, i undertøyet. Overalt. Men du setter deg ned sammen med meg. Jeg smiler. Husker nesten ikke hvordan, men klarer det. Det føles godt. Du tar varsomt hånden min, kysser den lett og vått. Jeg lurer på hvordan du greier det, hvor du tar vannet fra. Du ser på meg med de brune øynene dine. Intenst og søkende, som om du ser etter noe mer. Men det er ikke noe mer. Det bør du av alle vite. Du smiler fortsatt det lure smilet ditt, og avslører noen hvite tenner innenfor. Smilet ditt tenner en gnist i meg, en viktig gnist. Jeg trenger det. Jeg avhenger av det. Jeg føler meg trygg. Som om noe vondt aldri vil skje igjen. Noe jeg håper at det ikke gjør. Jeg føler meg elsket. Som om du vil elske meg for alltid. Noe jeg håper du vil gjøre. Men jeg vet ikke sikkert. Det gjør jeg aldri. Nå ser du på meg igjen, på den søkende og intense måten. Det ligner ikke deg. Du pleier alltid å være den som tilgir, den som ikke sier noe mer om saken, selv om du føler en trang til å gjøre det. Du reiser deg opp. Jeg ser spørrende på deg, forstår ikke hva som skjer. Du skal vel ikke gå, alt? Men du slipper hånden min, og begynner å gå bakover. Du tramper nærmest. Det lure smilet er som klistret rundt munnen din. Du forsvinner mer og mer. Går lenger og lenger bakover. Blir mindre og mindre. Jeg klarer så vidt å skjelne at du er et menneske. Kanskje er du det ikke. Til slutt er du som en liten prikk, langt unna. Jeg blunker, og du er borte.

Jeg ligger med hodet begravd i sanden, som en struts. Livredd for at noen skal finne meg, men lite gjemt. Feig. Og tørst. Utrolig tørst. Jeg prøver å svelge tårene som renner fra øynene mine, men det går ikke. De er for salte. For sårbare. For bitre. Kroppen min er lammet, fylt av frustrasjon, angst og maktløshet. Hvorfor er du her ikke når jeg trenger deg?

apefamilien

Bildene taler vel for seg selv..

oh, those summer nights

Haha, jeg er en svært aktiv blogger. Creds til meg!
Har ikke blogget siden i vinter, og myyye har skjedd siden sist;
Punkt en: Maren, my darling, fant ut at hun måtte flytte til Singapore neste år, for at hennes far ikke skulle måtte reise til andre siden av jorden hver eneste gang han skulle drive buisness. Vi var knust, oppløst i tårer, og you name it, helt til finanskrisen satt en stopper for planene, og vi fikk beholde den lille apekatten vår på riktigside av kloden. Jeg liker finanskrisen, jeg.
Punkt to: Jeg har fått ny jobb! Så nå har jeg to jobber. Og kommer til å bli kjempe rik. Hehehe.
Punkt tre: Det er blitt sommer! Jeg har sommerferie! Eller, i hvert fall frem til den 12., da vi må tilbake å se om vi kommer opp i muntlig eksamen. Krysser alle fingrer og håper at vi ikke kommer opp i noe, men vi kommer nok sannsynligvis opp i naturfag. Mest sannsynlig i bioteknologi. Da kommer jeg til å stryke, noe som ville vært helt helmaks.
Okei, det hadde ikke skjedd så mye siden sist. Jeg kommer i hvert fall ikke på noe mer av interesse. Da kan jeg jo legge ut litt bilder fra sommerferien så langt! :)

Cecilie, Maria og Ida soler seg en hel dag i strekk:


Ida og meg :)

Maria og meg.


Jordbær <3

Ida, meg og Maria :)

Grilling overalt:

Maria :)

Maria og meg :) <3